En time av mitt liv

     
   
Jeg er nå kommet i gang med treningen igjen, om en kan kalle det å komme i gang etter en uke da... Jeg er en ååååptimist! Tanken var å få med meg en "oppfriskende" stepp time og unngå å ramle over de mer drevne steppedamene -jeg har en lei uvane med å snuble i steppen der jeg prøver å få kontroll på armer og ben. Holder armene takten gjør nemlig ikke bena det og før jeg har fått synkronisert det hele så er det på tide med nytt program. Det skifter hver 3. måned så det sier litt om mine koordinasjonsevner. Jeg tenker som så at så lenge jeg ikke bedriver komplisert hjernekirurgi og beinflørting på en og samme tid, så går det fint å leve litt ukoordinert.

Jeg hadde lest feil på timeplanen og eneste alternativet var en spinningtime. Au! De som har trent spinning vet hva jeg snakker om, dere som ikke har skal få vite hva jeg referer til. Det har seg nemlig slik at en må herdes litt down there, eller mellom bena om du vil ha det litt mer direkte, før en klarer å sitte uanstrengt på sykkelen. Det vil si, om en ser bort fra at en sykkeltime i hundrede og fjørti er fint lite uanstrengt uansett hvordan en vrir og vender på det. Og vrir og vender på deg det gjør du, på let etter en god sittestilling. De første gangen kjennes det ut som sykkelsetet har pigger og siden jeg egentlig ikke skulle på spinning hadde jeg ikke på meg sykkelbuksen som har litt polstring i baken heller -no mercy! Jeg var allerede mer enn mørbanket i de edlere deler etter timen dagen før og følte ikke så veldig for å sette meg på sykkelsetet. Alternativet var å snu og reise hjem, men det gjør man da bare ikke!

Jeg har helt sikkert kjent det verre tenkte jeg og sikret meg en sykkel slik ca helt bakerst i salen. Stiller den inn med kjekke nikk til mine med sykelister, stålsetter meg og slenger rumpa nedpå. ÆVVV! Fytti katta, det var så vondt det gjorde ja, stemmer det. Akkurat! Det skal bli lenge til det er lenge mellom hver spinningtime kjenner jeg og noterer i "ting som bør huskes folderen" at jeg ikke skal la det gå så lang tid en gang til. Jula varer helt til påske, men det gjør ikke en innsyklet rumpe. Jeg kan jo ikke unngå å lure på om det er andre som sitter der i et smertehelvete også, men alle ser helt uanfektet ut så det er best å holde maska og håpe på at det blir bedre utover i timen (blir ikke det vet du). Litt ut i seansen begynner instruktøren å bable om prosenter av makspuls. Som om jeg i det hele tatt vet hva makspuls er og jeg er hvertfall langt i fra klar nok i hodet til å bedrive prosentregning, her er det om å gjøre å holde seg på sykkelen. "Nå skal vi opp i 70%, dere uten pulsklokke vet dere er der når dere kjenner det er tungt å prate. Kjenner dere det?" "Jaaaa!" brøler pulsklokke klanen og jeg lurer på om de er helt idiot. Snakke meg om å jukse, var det ikke slik at det skulle være tungt å prate og så jodler de tilbake på den måten!?!? Jeg tipper det var minst én som hadde det verre enn meg på den timen og det var han som hadde på seg en Adidas fotballshorts. Han ropte heller ikke "ja" rundt 70% og shortsen hans var sammenkrøllet til en itsy bitsy speedo truse før timen var ferdig. Lurer egentlig litt på om han fant igjen shortsbena oppi der...

Jeg trener ikke for å se, selv om jeg ble fryktelig fascinert av den shortsen som klarte å forsvinne på den måten, eller bli sett og har blitt så gammel at jeg gir beng i hva andre eventuelt måtte mene om mitt aubergine røde ansikt og heseblesende vesen. Og etter at jeg fant ut at jeg skulle stusse luggen med ca 15cm ser jeg såpass begredelig ut at det er godt å ha egenskapen til å gi blaffen. (hvordan luggen ble kort? Der lå en skarp saks. Hvor gammel jeg var? 39år. Hvorfor jeg gjorde det? Nå var det trening og innkjørte, eller mangelen på, rumper vi snakket om!). En tur i skog og mark er jo gratis og flott, men der er det ingen som pisker meg til å bikke et bedagelig tempo under 70 prosent av makspuls. Med staver skal energien øke, men når en hele tiden blir stående og konversere med pensjonister som "synes det er flott å se at ungdommen også tar med seg støtte for ikke å falle på glatta", blir det ikke så fryktelig effektivt akkurat. Hadde kanskje vært noe annet om Ola Oppigård sto i bunn av bakken og ulte "work those sticks, baby". Hahaha, jeg hadde hvertfall tatt bena fatt!

Min favoritt treninginstruktør brøler alltid, midt i sittup nr sjumilliontrehundredeogfjorten. "Drit i det som er utenpå, det er det som er inni som teller! Kom igjen, taaaa i!"

Ekspertene vet jo hva de prater om så da er det godt å vite at bak bulkene så bor her et råskinn!

Alle foto: Gode gamle Google

 .

.