En biltur var en helt annen opplevelse før enn det er i dag.
Da satt mamma og pappa og
stimet på hver sin Petterøs nr3 rullings. Ferdig opprullet i tobakkspungen for lengre turer siden det blir så mye søl å rulle og kjøre på en gang. På
kassettspilleren surret
Willie Nelson og
Boney M.
Kanskje ikke alle som leser her som vet hva en kassett er en gang, men det er da ett bånd med musikk på. På en måte førkrigsmodellen til en CD plate, bare at krigen for lengst er over.
I dag er det plass til så mange CD plater på spilleren at man husker ikke hvilke man har puttet inn og radiokanaler nok til å dekke underholdningsbehovet for
hvem det skulle være.
Skulle vi høre på radio i bilen før hørte vi mest skurring, så lenge vi ikke parkert en plass der var god dekning, men da kom vi ikke så fort frem; dessuten måtte bilen gå ellers gikk vi tom for strøm. Da var det godt vi hadde
Combicamp (en tilhenger med telt på) vi kunne slå opp. Den var oransje og brun; vond, kald og fuktig å ligge i, men skikkelig flott og mellomklasselukseriøs. Og så sto pappa utenfor og smugrøkte, det var da det var blitt litt snakk om at det kanskje ikke var så bra for helsen å røyke allikevel. Vi sladret til mamma og
det var neppe bra for helsen til pappa.
I dag røker man ikke med barn til stede, og takk for at de fant ut at
det var en fornuftig ting å slutte med. Jeg og søsteren satt med nesen ut hvert vårt bakvindu og holdt på å
forgå i baksetet. De i fremsetet skjønte ikke hva vi akket og bar oss over, pattet videre og sang med på refrengene. Refrengene sang vi også med på, men vi
forsto ikke hva vi sang. Onkelen min som er få år eldre enn meg ba meg holde kje... til jeg kunne engelsk hvertfall. I dag lærer småttiser engelsk uten å vite at det er et
annet språk engang. Lillebror, på 2år, sa pent "Thank you" her om dagen når han fikk melkeglasset sitt fylt opp. Ikke nok til at jeg kan skryte på han noen tospråklighet akkurat, men det gir meg litt tankeføde. Den nærmeste jeg kommer for å gi æren til er
Dora, som han ser på barne Tv hver tirsdag.
I dag kan de små se på Tv når de kjører bil også. Første gang midtimellombror så en TV skjerm i en bil hvinte han av fryd og lurte på om det var
kabel-TV. Han sprang sågar bak bilen for å sjekke ut denne kabelen...Må legge til at dette er 8år siden, han er ikke fullt så lettlurt lenger ;)
I dag har hvert sete
hver sin skjerm med innebygd DVD spiller og fjernstyring, for det er jo så himla
langt å strekke seg for å sette på filmen må vi jo skjønne. Setene har hver sin rumpevarmer og de kan reguleres i alle vinkler for den ultimate sittekomfort. Vinduene er sotet med ekstra gardin over, under og ved siden av for sjenerende sol. Og som om ikke det var nok så er der spisebrett de kan felle ned fra setet foran. Det
eneste som mangler er vel ett eget kjøleskap og servitrise. Nei, vent; kjølerom er det i midtkonsollen og mamma er jo med!
Vi hadde
kun TV hjemme vi og den sto på stuen og vi fikk bare se Barne TV,
Halv sju, Detektimen med
Derrick og Grand Prix på den. Det eneste vi kunne finne på i bilen var å lese, men på grunn av den tette tåken med røyk ble vi så bilsyk at det
tryggeste var å sitte med nesa helt inntil vindusprekken. Vinduet måtte vi vippe ut, det gikk hverken an å sveive ned, langt i fra trykke på en magisk knapp.
Sto solen inn vinduet var eneste redningen en jakke over hodet, men det resulterte
også i bilsyke, så da var det tilbake til vindusprekken. For variasjon kunne vi finne på å bytte plass, mens bilen var på veien eller krype bak i hattehyllen for å utforske den litt, men der var det ingen sprekk å stikke nesen ut.
Bilsikring den tiden besto i støtfangere, så der var ikke noe som kunne minne om sikkerhetsbelte i baksetet, knapt nok fremme og de var kun til pynt og noe man kunne brife av som
ekstrautstyr. I dag sitter ungene i bilsete til de er klar til å flytte hjemmefra og helst mot kjøreretningen. Det er og en ting det var bra de fant utav, for det var ikke vanskelig å skjønne fornuften i det etter en titt
her.
Det er nok en litt mer bekvem opplevelse å være små på veien i dag, men jeg lurer på hvem som sitter igjen med de
morsomste minnene allikevel. I dag merker de jo knapt at de er i en bil og
ikke i ett multimedia- slæsj lekerom på jul. De blir foret full med bestikkelser og komforten er upåklagelig. Og
allikevel får de seg til å klage, spørre annen hvert minutt om det er "lenge igjen" og har aldri i hele sitt liv vert så ofte så tissetrengt som de aldri har vert før. Og det helst
rett etter der var ett strekk så vi kom forbi den tyske bobilturisten.
Jeg forstår det ikke, vi klaget ikke så mye; vi satt i tett tåke med kvalme i halsen og gaulet
Brongil inne rain, tra,la,la,la,la vi. Eller...
De er ikke så tett i alder at de knuffer så mye, men det overrasker meg ikke om jeg kommer til å true med å binde fast en av de i grillen før vi er fremme, for unger før og unger i dag
pirker like mye på hverandre uansett hvor bestukket de er. Og tomme trusler er heldigvis like tomme før som i dag.
Lydtett og skuddsikkert glass mellom setene,
det er noe de kunne kommet med det.
Tut og kjør, God Påske!
♥
.jpg){kind=small}
