Bruce Lee i kirken

            

                 

-Skal vi sitte her bak eller?
-Nei, vi sitter heller foran den raden tror jeg!

Vi har nettopp kommet til kirken og raden med pelskledde, tydelig vante, kirkegjengervenninner ser ikke ut til å være av typen som liker å bli kilet i nakkehårene av en lillebror gone Bruce Lee. Så, ikke ti ville hester hadde fått meg til å sitte rett bak de.
Midtimellom bror er konfirmant. Han har gått fra å annonsere, på selveste julaften så mor satt ribba på tvers, at han var ateist, og egentlig ikke trodde på "det herre greiene her". Til to år etterpå, å skulle konfirmere seg kristelig. Med andre ord et gjennomtenkt valg, så da er det bare å følge opp!

Kirkegjengervenninnene smiler og synes tydelig det er flott at vi "unge" tar med oss barna til kirke. Og det er jo det. Det er et par mnd siden vi var på presentasjonsgudstjeneste for konfirmantene, da var lillebror som et veloppdragent og eksemplarisk lite glansbilde. Det, mine damer og herrer, har endret seg betraktelig på den tiden. Hva har skjedd med min lille sukkerklump? Jo, han har blitt Gutt med stor G og uten å ha, så vidt meg bekjent, sett en eneste episode med Bruce Lee også blitt reneste kampsportutøveren. Det er høye sidespark, med tilhørende lydeffekter og en imponerende luftfekte oppvisning. Babyen min er ikke lenger noen baby, det er sikkert og visst!

At kirkegjengervenninnene ikke lot seg imponere av sidesparkene bortetter krikebenken var til å ta og føle på. Du vet den følelsen du bare kjenner i nakken, og vet med sikkerhet at om du snur deg blir den bekreftet mangedoblet med blikk som sier alt... Vesken min var fylt med små bestikkelser, men rosiner blir f.eks brukt til helt andre ting enn magefyll. Og denne karen her, han treffer det han sikter på skal jeg si dere. Det har ikke gått lange tiden før jeg kjenner en spiss finger som pirker meg på skulderen. Jeg vurderer ett lite øyeblikk å late som om jeg er lam og ute av stand til å kjenne prikkingen, men det er nok med én risikosportutøver (Les lillebror, alias Bruce Lee) i eplefølget.
Jeg snur meg, og setter på meg mitt aller beste "picture perfect smile"  i håp om å vinne tilbake noen av plusspoengene.

-Du, der er fargestifter og ark bakerst i kirken.
-Hm? (Tankene mine spinner i vill fart i et forsøk på å begripe hva kirkegjengervenninnen vil)
-Ja, og tegnebrett. -Til den lille! Hun nikker megetsigende mot min lille kampsport utøver i ferd med å angripe Epleskrotten med salmeboken.
Å, åååå... ja, selvsagt. Takk skal du ha! (der vant jeg muligens ett halvt poeng)

Tegnebrettet berget halve gudstjenesten og kirkegjengervenninnene, som kunne alle salmene på rams, fikk virkelig brukt stemmene sine. Inn i begge ørene mine og jeg misstenker mulig hevn...
Bruce Lee, våknet til liv igjen på slutten av akten, og ba innstendig om at vi ikke skulle synge mer. En liten nattverd gav da en ørliten avveksling på kirkebenkpinen, men når han kommer tilbake og forteller høylydt. med tilhørende spytte og tørke av tunga i panikk med to hender i munnen bevegelser, at han har fått brød med Pesten (med trykk på P og blottet for enhver rrrr lyd) og at det var eeeekkelt ender vi nok, om mulig, enda lenger bort på minuspoengsiden.

Neste gang, da sitter vi bak kirkegjengervenninnene, og med det mener jeg flere rader bak. Og så tror jeg vi kler ut lillebror i parykk og briller og later som om han tilhører noen andre.

♥ ♥ ♥