Gleder, sorg og håp

-utsikten ser for øyeblikket slik ut-

Gleder meg stort over flinkisene her i huset som fikk vitnemålet sitt siste uken.
Eplekarten fikk 5 på sin eksamen og jeg tror jeg er omtrent like kry som han er.
Midtimellombror med sin dysleksi setter alle fordommer til skamme og beviser at det meste er mulig med hardt arbeid. Sitat fra en imponert lærere ang karakterkortet: "Dette må ha kostet han mer enn vi aner".
Storebror har avsluttet sin videregående utdanning og nå er det militæret neste stopp om et par mnd. Synes ikke det er lenge siden han var 3år og sto med ett Ludospill foran ansiktet sitt for at jeg ikke skulle se at han hadde stått opp av sengen igjen. Siden han ikke så meg kunne jo jeg umulig se han liksom... hihihi!

-kayaken står på land, så ingen grunn til sjokkartet reaksjon på manglende redningsvest-

Lillebror på 2 1/2år er ikke så liten lenger han heller.
Nå springer han rundt med truser på den lille stumpen sin og jeg kjenner virkelig på at dette er siste gangen jeg opplever dette som mamma. Hver milepæl er derfor også en liten tankevekker. Det slo meg her om dagen, når vi satt og leste litt i en bok, hvor fort tiden går og at det bare er ett drøyt år siden jeg jublende blogget om at han nettopp hadde lært seg dyrelyd nr to. Du kan lese om den her.

Mamma og Mons leser bok:
-Nemmen alle dage, ditta nokke da? (på bokmål blir det: Nei, men i alle dager, hva er dette for noe da?)
-En gul pippip.
-Neeei, ikke pippip mamma. Høne!


Ja ha, så da forsvant både bleiene og pippipene ut døra på en og samme gang da. Nå er det plutselig kråke, høne, potte og do som gjelder.
Neste gang jeg opplever dette blir vel som bestemor, men ikke heeeelt enda håper jeg ;o) Ja, nå sier storebror at han skal ha kone og barn før han er 25 år, så om det går i boks er det vel ikke så lenge til allikevel.

-the sky is the limit-

Sorg er også en del av virkeligheten her, men den er iblandet en stor dose håp.
Min mormor, guttenes oldemor har, siden vi kom fra Bergen, fått diagnosen brystkreft og er allerede operert. Hun er i ufattelig god form og ser nesten ikke preget ut heller. Ikke har hun vondt sier hun og hadde hun vert hjemme måtte vi vel lenket henne fast for at hun ikke skulle begynt med noen oppdekking.
Jeg er ufattelig velsignet med hele tre besteforeldre fortsatt blant oss. De er utrolig sprek og er en glede å tilbringe tid med. Det er fryktelig å tenke på at de ikke vil være her for bestandig og selv om de alle er over 80år og har hatt gode liv er jeg ikke klar for å miste noen!

Midtimellombror sitter og prater med gamlemor om krigen og det å bli gammel:

-"Er du glad du ikke døde i krigen"
-"Ja, da hadde ikke noen av dere vert til"
-"Tror du at du kommer til å dø snart da?"
-"Jeg håper ikke det, for jeg er så nysgjerrig og har så lyst å vite hvordan det går med dere alle sammen."




Eplehagen er med andre ord fylt med både gleder, sorger og håp om dagen. Været viser seg fra sin beste side og sommerdagene er etterlengtet. Bloggingen har havnet helt i bakleksen, men jeg kommer tilbake!

Håper det står bra til med hver og en!

♥