Teppe eller ikke teppe...

Teppe eller ikke teppe, det er spørsmålet!
Eller, med rett teppe eller uten teppe, enten det er rett eller feil kan jeg også si... Og det sier sikkert veldig mye eller ingenting.

Saken er den at jeg i godt over ett år har ruget på to tepper jeg bare måtte ha. De har lagt pent sammenrullet siden de kom hjem fra butikken og i dag fikk de omsider komme inn i varmen. Jeg halte og dro og midtimellomlatsabb skulle liksom hjelpe meg. Hans form for hjelping er å lene seg fint på sofaen jeg prøver å løfte samtidig som jeg forsøker å få teppet jeg står på inn under foten på sofaen. Og når han står der og tror han er hjelpsom presterer han pinadø å spørre om jeg er ferdig snart... I samme øyeblikk kommer det fra Eplekarten: De der kommer aldri til å passe inn her.

Jeg kutter den inngående forklaringen på hvordan teppene til slutt kom på plass der, for det er ikke alt som passer seg for almenheten. Ha, ha, ha. Men på plass kom de og jeg var så svett og forkavet etterpå at jeg måtte rett og slett ta meg en dusj. Fotolyset forsvant selvsagt i all offingen og pustingen så da ble jeg litt svett av det også, men dere får ta til takke med mine over blitzede bilder og prøve å se de for dere i det rette lyset.

Det latterligste med hele prosjektet er jo at jeg tror Eplekarten har rett. De ble kjøpt når vi bodde i gamlehuset og der var det ikke like lyst som her. Og når man har kirsebærfarget spisestue og brun bycast sofa er det mye som kan se lyst og lekkert ut. Har en hel stabel med stasj som i dag ikke passer inn for det er for gult eller har feil beige farge til alt det lyslyse som vi nå har. Og det ser det ut til at teppene er også, for gulbeige... De hadde passet perfekt til en sofa i brunt.

Hva gjør jeg, jo jeg lar de ligge der ett par uker tror jeg og så får jeg tygge litt på det, eller tråkke om du vil. Missforstå meg rett, det er flotte tepper i ull og silke. Myke, tykke og deilig å gå på! Kansje får de ben å gå på igjennom finn.no og så kan jeg heller kjøpe meg noen nye i bruntoner, men før jeg kjøper de skal jeg låne med meg hjem og prøve først. Eller kansje vi bare dropper tepper.... Frem og tilbake er jo like langt.

Til uka blir jeg working mom igjen, så om jeg blir en smule fraværende er det sikkert bare kroppen som går i sjokk.
*tuddelu*

Olivenplukkeren

På stua står ett stort og flott oliven tre i helt ekte kunstmateriale.

Det bærer fukter hele året og de ser så deilig og fristende ut, nesten akkurat som druer.

Noen ganger blir fristelsen så alt for stor og glemt er smaken som ikke var god.

Mon tro om det ikke må få seg en ny plass før alle fruktene er blitt til små smaksprøver.

For det er vel heller tvilsomt at det vil vokse nye ut til neste år...

Lysfat

Noen ganger ramler man bare over ting man må ha selv om man slettes ikke egentlig må. I dag var en slik dag og tingen var ett lysfat. Lysfat har jeg nok av og skulle jeg hatt ett til burde det vert ett gammelt, snirklete, stooort med spor av svunne tider i 60% sølv. Men, men det er ikke alltid man gjør som man burde.

Jeg hadde ingenting å gjøre på Tilbords i dag, men alikevel så tok jeg turen innom, plukker opp lysfatet og ser med vantro på prislappen. Tenker dette kan umulig stemme og spurte til og med butikkdamen om de hadde priset feil.

Prisen var rett og jeg gikk dermed hjem med ett lysfat jeg ikke har bruk for til under 100 lappen. Enhver er vel enig i at jeg da egentlig nesten ikke har brukt en krone på det da? En hundrelapp er jo slikt som man kan miste uten å oppdage det det, nesten...

God jul

Ja, her er koker hodet over av alt som har med jul å gjøre. Nå må nettbutikkene snart legge ut sine fristelser altså. Ha,ha og jeg som allid har irritert meg over handelsstanden som starter opp i oktober... Denne utolmodigheten har en forklaring; I fjor skulle vi egentlig ha feiret jul i nytt hus, men med snikker Tregesten ble den drømmen utsatt til i år. I stede tilbrakte vi adventstiden og julehelgen på 50kvm med upersonlighet. Det eneste som kunne vitne om jul var en ensom julestjerne, ett pepperkakehus og noen kakebokser. Og for en juleelsker er jo slikt rett og slett sørgelig!
Derfor, skal jeg i år nyte julen enda mer. Jeg elsker adventstiden, med forberedelsene og forventningene. Selv om jeg elsker alt som har med det estetiske i forhold til julen og at jeg også tviholder på at julenissen finnes, han kommer hvert eneste år, drukner ikke julens budskap.
Hva gjør så denne juletrefoten uten forran min lavendel lurer du kansje på, jo den får en liten makeover. Om den ble vellykket eller ei klarer jeg ikke bestemme meg helt for, men dere får se til jul. Ha, ha!

Høyt henger han og god er han. Eplekarten er snart klar for Cirkus trapesen, der er maaange meter ned og jeg ble kvalm av å se på. Dere skal få se bilder fra huset utvendig når malerarbeidet er ferdig. Er vel best jeg blogger litt interiør igjen snart før jeg får en advarslel fra NIB. ;o)

Denne har jeg fått med Emmanett og Liven Tusen takk, begge to!

Det er allid vanskelig å plukke ut noen synes jeg, for det er så mange flotte damer og blogger. Føler meg lusen og utakknemlig om jeg ikke gir awarder videre, og lusen og urettferdig om jeg gir de videre, for da får ikke alle. Og det er så mange damer som jeg synes så om her i blogglandia. Dere er alle med på å berike dagen min og det er en virkelig boost på både humør, sjel og sinn. Gir denne i dag videre til Me & Molly, Livys lille hverdagsblogg, Den gamle stil -De svunne tider og Veronica's hus , men jeg håper dere andre vet dere er satt like stor pris på!

Fra hjertet!

Å fange sjela til en krabbe

Som den supermamma jeg er prøver jeg meg på litt multitasking som det heter på så fint. I dette tilfellet vil det si å steke opp ett par kilo med kjøttkake farse og blogge på en og samme stund. Hm, føler det var ett mye morsommere valg enn å tømme oppvaskmaskin og rydde kjøkkenbenker. Fornøyd med meg selv nå, selv om jeg må ta det igjen etterpå! he,he!

Det har vert en deilig helg. Passe varmt, passe med sol og passlig med kos. Vi fikk krabber som vi kokte og jammen var det litt mat i de også. Lillemann var så fasinert av de krypende tingene så han titter enda bort på vasken og sier "abbe" med en litten tone avsky i stemmen. Han skulle slettes ikke smake på den styggheta der må dere vite. Å fange sjela til ei krabbe gjennom fotolinsen er vel ikke det enkleste, men at blikkene vår møttes er jeg overbevist om!

Skolestarten forige uke gikk knirkefritt og kjøleskapet vårt ser allerede ut som en komandosentral med lapper om ting vi må huske, timeplaner, tannlegetimer og så videre.
Solstrålen under her begynte jo på sitt første år på ungdomskolen. Jeg var så kvalm og hadde minst tre elefanter i magen på hanns vegne, men det gikk heldigvis veldig bra. Storebror har jo gått på samme skole før, så det var utspørring om lærere og innføring i hvordan en håndterer de enkelte. Er det ett yrke jeg mener fortjener så mye mer er det nettop lærerne. De tar vare på det mest dyrebare vi har og skal prøve å formidle kunskap nok til alle. Og så sitter de der da disse ungdommene, med sin særegne væremåte, og er overbevist om at de kan, vet og klarer alt.
Mine to ungdommer er slettes intet unntak i så henseende. Og med følgende anmerknig som storebror fikk en gang trenger jeg vel ikke si mer. "Ler rått mens han gomler på ett vinerbrød"

foto: Øyvind Eide

Storebror fortjener egengtlig ett helt egent innlegg, men rommet hans ser ut som ett katastrofeområde til enhver tid. Han leser bloggen, så det kan være dere er så heldig at han tar hintet og bloggifiserer det litt for dere, om han legger godviljen til.

Nå er kjøttkakene klar til å snues, så dere får ha en riktig fin søNdag videre :o)

På trykk

Da har mitt nye leketøy blitt godt og varmt i hendene.
Sitter med nesen ned i brukermanualen eller løper etter diverse motiv på to ben her hjemme. Føles ut som det var i forige århundre det var vanlig med filmrull. Da man måtte oppbevare filmene i kjøleskapet for at de ikke skulle bli ødelagt og så måtte man få de fremkalt hos en fotobutikk eller, når det ble litt mer moderne, kunne man sende inn filmrullen til ett fremkallingsselskap og så vips kom de ferdige bildene tilbake i postkassen etter en stund som rene magien. Om det var ett bilde som ble bra, eller om det var alle så måtte du betale for hvert eneste ett.

Da varte ofte en filmrull ett år, så når sommeren kom kunne man se hva Nils fikk med julenissen året før og om mors rompe var blitt større siden sist sommer. Da ble det ikke knipset uten forberedelse, nei da måtte alle høre på far når han sa; tettere sammen, litt lenger bak, slutt å tvinn bena, tettere sammen igjen, ikke så mutt da dere, og så SLUTT å tvinne bena da! Slik ja, så smiliiiler aaalle sammen! Uhm, ikke så rart at bildene så litt oppstilte ut alikevel kansje...

I dag kan du knipse 180 bilder, eller så mange du vil, på en dag, uten at det koster deg ett rødt øre å få sett de i samme sekund avtrekkeren er gått av. Du kan du fylle opp datamaskinen med 2 fine bilder og 178 bilder som aldri vil bli brukt til noe annet enn diskplass. Nå er det ikke helt slutt på fimrullene, langt der i fra, men for min del så kommer jeg nok ikke til å gå tilbake til de med det aller første. Jeg liker å leke meg gratis og kansje blir jeg flink etterhvert også. Øvelse gjør mester sier mange som er klok. Og med slike foto objekt som under her trenger man ikke kunne noe, det blir uansett bra!

Jeg skjønner forresten at katten er ute av sekken. Så om du husker dette innlegget så kommer forklaringen i den utgaven av Boligpluss som kommer ut nå. Har du ikke fått nok av meg så løp og kjøp.

Klemmer fra meg til alle dere!

Awarder

Jeg har fått noen awarder jeg må takke høytidlig for!
Setter utrolig stor pris på at det er så mange som synes om bloggen min :o)


Fra Molly , Alven og Trine



Fra Christina



Fra Laila



Og denne fra Trine og med Gunnemor





Fra Tine



Tusen takk til hver og en av dere!

Fjott med nytt leketøy

Etter ett par dager med lange opphold på sofaen grunnet ryggen, har jeg og guttene vert på ekskujon. Jeg og storebror hadde hvert vårt ærend, midtimellombror ble med i håp om at det skulle dryppe litt på han og lillebror var selvskreven siden eplekarten fortsatt dingler i fra takrennen i ett forsøk på å få to strøk med beis på huset før høsten er her. Nå henger han ikke bokstavlig talt i takrennen, men dere må være enig i at det er morsommere å se for seg det enn at han summer opp og ned i en lift .

Uansett, ekskusjonen gikk til en landsdekkende elektrokjede. Ikke for at vi pleier å handle der, for det er elendig service, men det er morro å se seg litt rundt. Det at det er bare fordi det er morro å se seg rundt er vel også noe som ikke er helt sant i denne historien. De har nemlig noe en kan prøve helt gratis der... De har masasjestoler! Snakk om å være familien Fjott på tur sier jeg bare. He, he, men man har ikke mer morro enn en lager selv. Vi så oss selvsagt rundt, for man må jo se ut som om en har ett ærend liksom, men midtimellombror ga blaffen i all etikette og gikk rett på målet og rigget seg til. Og etterhvert satt vi der alle tre og mmm-et og fniste mens lillebror satt i vognen og sa hallo inn i fjernkontrollen til den ene stolen.

Etter at vi hadde fått stor nok dose med blikk fra andre som virkelig hadde ett innbrinngende ærend og musklene var gode og myke bega vi oss ut på neste etappe. Den gikk til en konkurerende kjede hvor vi ikke bare skulle "se". Storebror fikk kjøpt det han skulle og mor ble, med tårer i øynene, endelig eier av sitt etterlengtede speilreflekskamera. Ett Canon EOS 450D er mitt nye leketøy. Har nesten ikke tid til å blogge, men det tar ett par timer å lade opp batteriet så benytter jeg tiden og får den til å gå.

Jeg vant en trekkning hos Mita's hjørne for litt siden og bildene dere ser er av premien jeg fikk i posten i dag. En nydelig pose med knytting, så forseggjort og helt perfekt. Tusen takk, Mita jeg ble kjempeglad!

Og til slutt ett lite skrytebilde av mitt nye leketøy. Hadde ikke tid til å dandere noe her, det var bare få batteriet på lading som var i fokus.

Smiiil!

Epledrikk til besvær

Det er en deilig dag med nesten skyfri himmel, men i luften er det en skarphet som vitner om at høsten er på vei om noen svinger og litt til.
Eplekarten er i full gang med maling av hus og jeg er opptatt av balanse. Siden minstemann slettes ikke er av typen som står på samme sted som han gjorde når du bare har bøyd deg ned for å plukke opp noe, sier det seg selv at han vil ha flere strøk maling enn det huset har når malesessongen er omme, hvis han får være til stede. Av den grunn setter vi to oss i bilen for å sørge for at kontoen til mor er i balanse, balanse vil si å holde saldoen på ett minimum, og balanse finner vi ved hjelp av shopping. Jeg kan jo ikke risikere at bankdamen vår begyner å lure på om jeg er syk eller noe siden det begyner å hope seg opp på kontoen, i den grad det kan hope seg opp med utvidet og ulønnet permisjon. Nå er det en ting en liten en med lopper i blodet slettes ikke kan utstå og det er interiør og klesbutikker. Og det enda han har vert trofast gjest siden mor kom seg rundt etter fødselen. Det er tydelig at enkelte ting går i arv fra far til sønn uansett hva mor gjør for at starte tilvenningen tidlig.

Jeg har plotten inn en rute som innebærer to interiørbutikker, to klesbutikker og en leketøysbutikk til slutt. Som bestikkelse har jeg med niste og en ny drikketing med noe eplejuice på flaske. Da bør lille hjertet hvertfall holde halve ruten uten å gå fullstendig fra konseptene. Etter første stopp får jeg handlet en innflyttningsgave. Med koselig dame på jobb så går jo både praten og tiden. Lille hjertet underholder som best han kan med alle sine triks og spillopper, volumet øker og jeg finner ut at det er best å haste videre om jeg skal få fullført orienteringsløypen min. Dropper interiørbutikk nr to for jeg ser det vil holde hardt, men siden vi skal ut og spise sammen med venner i dag MÅ jeg bare innom ett par klesbutikker. Jeg har jo selvsagt ingenting å ha på meg.

Nå ville du vel ikke tro det om du så meg i bygatene for jeg går jo vitterlig ikke naken rundt, men nå er det engang slik at vi damer ikke kan spise ute i de samme klærne som man spiser hjemme i. Og dessuten var jeg ute og drak pittelittegranne rødvin i går så da er de klærne jeg eventuelt kunne brukt til å spise ute i i dag oppbrukt. Man kan bare ikke gå ut på kveldstid to dager på rad i det samme anntrekket. Noen som kansje drakk litt mer enn pittelittegranne rødvin kan jo se deg og tro at de fortsatt er på dagen i går og slikt kaos kan man virkelig ikke være skyldig i å lage i folks hode. Ergo; nytt anntrekk er pålagt!
Mens jeg blar meg systematisk gjennom stilasene med klær får lillemann utdelt denne flasken med epledrikk på. Mmmm, det falt i smak og jeg tenker at er jeg effektiv nå så rekker jeg å se gjennom både her og på neste plass. Han rigger seg til i vognen og alt er honkydory, en stund... Splæsj,fnis; hører jeg bak stativet jeg holder på å tråle gjennom, jeg titter nervøst over klærne og der sitter, som fryktet, min lille "rene, pene, edelsten" og gliser fra øre til øre med epledrikke over hele seg. Hvem i alleverdensdager er det som lager en epledrikk på flaske til småttiser uten å koste på seg en søleventil på tuten dah? Han formelig drypper av epledrikk, men det ser ikke ut til å plage han det spøtt.

For å gjøre en allerede lang avhandling kort; mor røsker med seg ett par plagg bare for å unngå å skape kaos i noens, som eventuelt minnes gårsdagens antrekk i dag, hode og manøvrerer seg gjennom travle bygater for å finne bilen. Den sto heldigvis der jeg mente den sto, det er ikke alltid jeg mener den sto der den faktisk gjør nemlig. Dagens turister fikk sikkert sitt å prate om der de ser meg stå bøyd og en smule ilter i toppen over en liten makk, med halve røven blottet, som blir strippet fra ytterst til innerst før han blir stroppet fast i bilen mens han hviner frydefullt.
Nå ligger lille hjertet i vogen og sover fredfylt mens han blir marinert i epledrikk. Eplekarten dingler i en takrenne med en kost og en bøtte maling. Jeg blogger i trygg forvisning om at bankdamen ikke blir bekymret for meg og at jeg slipper å lage kaos for noen som ikke har helt kål på hvilken dag det er i dag, når vi skal ut å spise i mitt flunka nye antrekk som jeg håper passer.

Ingen er på ferde

Hos oss bor det en Ingen.
Ingen gjør ikke noenting og roter aldri bort noe, jeg mener bestemt at Ingen har gått i konspirasjon med både Sokketyven og Mobilladergormeten. Når har jeg høyt og tydelig gjort det klart for hele husholdningen opp til flere ganger at jeg aldri har eller vil inngå noen leieavtale med Ingen og at jeg derfor ikke kan forstå hvorfor her fortsatt befinner seg Ingen som ikke gjør noen ting eller som forlegger noen ting.

Det siste Ingen har gjort er å forlegge den hvite kabelen til fotoapparaturen til mor. Jeg har flydd rundt som en hodeløs høne på vill let gjennom huset. Ingen har hverken sett eller brukt den og jeg har ikke sett noe til Ingen slik at jeg har fått foretatt noe kryssforhør heller. Eplekarten innrømmet såpass mye at han hadde sett en hvit ledning en plass, men med ungenes I-pod, I-phone og hva det nå er følger det jo med en sirlig ledningskrøll i fagen "hvit". Det gjør jo ikke forvirringen mindre da guttene har det med å drysse rundt om og dekker de fleste kvadratmetrene i huset.

Ingen har fortsatt ikke gjort noe og da får ikke Eplemor lastet opp kveldesstemningsbildene heller. Her har nemlig begynt å trekke mot mørkere tider og min favorittårstid. Akkurat de ordene vil jeg vel ta tilbake i januar/februar, men da kan jeg bare skylde på at Ingen har sagt noe slikt. :o) Jeg har ett eget lager av stearinlys og T-lys, du ser ikke meg med en stusselig 6-pakk, nei jeg er hun som handler i kartonger og hamstrer til vinteren. Og de får ben å gå på også, tror jeg lider av en liten fetisj når det kommer til levnede lys...

Eplekarten er en standhaftig fyr og han gir seg ikke så lett. Dermed har han nå tatt rotta på Ingen og lett på ulogiske plasser med det resultat at den etterlyste kabel er kommet til rette. Den lå på soverommet vårt og det er kansje ikke så ulogisk alikevel siden Ingen har adgang der. ;o)

Bildene er tatt i elvetiden på kvelden uten blitz. Jeg er ganske stolt over at jeg fikk de såpass bra til og lekte meg mye med instillingene. Husk, jeg har bare ett enkelt kompaktkamerea! Klarte til og med å flytte fokus og få det dust utenom... Som jeg gleder meg til å få mitt etterlengtede speilreflekskamera, da skal det bli bra da. Inbiller meg at jeg skal bli rene mesterfotografen da skjønner dere. Ha, ha, ha! Nå er det vel liten vits i å ha bra utstyr om man ikke kan å bruke det, så jeg får øve meg godt. Kansje jeg får festet Ingen på film også da, for jeg lurer fælt på hvem det nå er.

Drømmer i en grøftekant

Solen står høyt på himmelen.
Den blå dongeribuksen min varmer opp lårene mine, det føles som en bolledeig i ovnen. Eser, eser og eser. Eller var det kansje slik at den buksen hadde vert trang en stund?
Kjenner nesen har begynt å protestere og myserynkene har myst så lenge at det er fare for at de aldri vil gå vekk.

Solen står høyt på himmelen.
Kråke Hans og Kråke Per skriker og skråler. De sloss om en nyfanget øyenstikker som nettop duret forbi her nede. Kråke Per vant og nå sitter han der høyt oppi grana og piller av vingene. De svever ned som små tapte drømmer mot bakken.
Det er vel en reel fare for at det er slik flasset fra nesen min i morgen vil se ut også; som tapte drømmer om en solbrun hud.

Solen står høyt på himmelen.
Vannet mitt smaker emment, det har stått for lenge i solen. Jordbær, de smaker bare deilig, varmt og sommer, enda det er den samme solen som skinner på de også. Det har ingenting med fargen å gjøre for rød saft, for eksempel, smaker også emment om den har stått ute i solen. Det er nesen min også - rød.

Solen står høyt på himmelen.
Nesen min ja. Før, når jeg var mye, mye yngre, var nesen min kjempestor. Lenge var den det, det var nesten som om den kom langt forran meg. I ettertid har jeg skjønt at det bare var slik at den vokste først og litt fortere enn resten av ansiktet mitt. Når det vokste etter passet den akkurat så nå er det ingen som legger merke til den lenger. Foruten om de gangen jeg har sittet for lenge i solen, men alt trenger vel litt oppmerksomhet av og til.

Solen står høyt på himmelen.
Det durer rundt meg. Det er ikke noen øyenstikker, de har sikkert dradd sin kos nå når Kråkene har besluttet å kjøre kål på de, det er kantklipperen som kommer nede på veien. Den kommer der med det store gapet sitt og sluker alt det vakre som vokser i veikanten. Ugress kaller man det visst i dag, sommerblomster velger jeg å si. Og grøftekantene er vel det nermeste vi kommer en eng midt i byen. En lang smal eng av blomter med potensiale til å bli den lekreste buktettkreasjon blir nådeløst slukt. I luftdraget etter maskinen svever de knuste blomsterdrømmene.

Solen står høyt på himmelen.
Håret mitt lukter deilig av sommer, men fingrene mine setter seg fast i flokene om jeg prøver å dra de igjennom det. Jeg har vasket det med Timotei, men har ingen sinkstamp så det ble på knærne over badekaret i dag tidlig. Kansje det var det jeg gjorde feil? Jeg trodde først det var balsam som manglet, men det brukte jo ikke Timotei-piken heller. Nei, det må nok en sinkstamp til for at håret skal bli bløtt og mykt slik at fingrene ikke sitter fast.

Solen står høyt på himmelen.
I morgen skal jeg stå barbent i en blomstereng med en luftig, passe stor kjole. Jeg skal vaske det solblekede håret mitt i oldemors sinkstamp og drikke iskaldt vann fra springen, og nesen min, den er akkurat liten nok til ikke å være stor.
Jeg må tidlig opp skal jeg komme før blomsterslukeren, men er jeg heldig får jeg haik med en øyenstikker som kan veien.

Eplemor :o)