Nyttår i Paris

fra Montmartre


Det kan virkelig anbefales og det er akkurat som de sier; romantikkens by.
Jeg og Eplekarten var på en liten utflukt bare oss to og gjorde Frankrikes hovedstad på 4 dager.
Årets siste dag skulle vi feire med en middag for to på Montmartre, en høyde over byen også kjent for alle sine kunstnere.
Til tross for at Eplekarten vanligvis er rimelig oppdatert på restauranter når vi er ute å reiser hadde vi hverken sett oss ut en plass eller vert i nærheten av å bestille bord.

Grunnen til at karten bestandig er så oppdatert på spisesteder er at jeg er en liten lesehest. Når vi er i sydlige strøk fordriver jeg gjerne tiden på solsengen med en god bok.
Nå er han en tålmodig mann, han lytter overbærende når jeg høytleser små avsnitt etter at jeg har fått en lite kledelig latterkrampe i bikini og så ler han med han også, selv om han ikke har fått med seg noe av innholdet.
Han derimot, fordriver tiden, bortsett fra å le høflig med meg, med å lese restaurant guider og plotter ut spisesteder for de kommende dagene.




Sacré Coeur



Turisme i ekspressfart, med den ene severdigheten etter den andre som mål, gav ikke rom for lesing hverken av det ene eller det andre slaget, så vi praiet en taxi og entret Montmartre med åpent sinn.
Hvem skulle vel tro at det var en helt naturlig samlingsplass på årets siste dag. Jo det hadde alle som var litt oppdatert visst, men når man droppet Lonely Planet goes Paris og regner med at vi vet det vi burde vite går det slik.
Vi gikk fra restaurant til restaurant og ba pent om ett bord for to. Til slutt trakk vi vinnerloddet og fikk nødigst komme innenfor dørene til den snåleste plassen jeg noen sinne har vert.

Det var som å komme rett til 'Alo 'Alo.
En halt servitør, langt fra edru viste vei innover i en smal tarm med benker og langbord på hver side. På veggene hang det umake lampetter og bilder på skakke. Det lovet, om ikke annet, til en utenom normalen opplevelse.
Menyen forsto vi ikke ett pip av, servitøren snakket ikke engelsk og han var heller ikke spesielt stødig på fingerspråk. Lommeparløren lå trygt i kofferten på hotellrommet så vi benyttet tipp og vinn metoden.
Vin er tydeligvis ett universalspråk, så det fikk vi servert uten videre himling med øynene. Jeg sverger på at han tok seg en prøve klunk av flasken før han skjenket i.



alle foto: Google


Maten var upåklagelig og likeså stemningen.
En skrukkete, gammel krok satt ved ett piano og spilte gamle svisker og hele restauranten sang med. Jeg og Karten mimet som best vi kunne og syntes det sto til.
Plutselig var klokken blitt langt på vei mot midnatt og vi ville ut til Sacré Coeur for å se fyrverkeriet fra Eiffeltårnet. På vei ut måtte vi betale til kasserer damen, hun var en like ordinær skrue som resten av betjeningen. En aldrende skjønnhet med hvitt krusete hår, tunge øyelokk av sminke og brillene ned på nesen.
Eplekarten prøvde, på Helene og Gutta fransk, å få kjøpe med seg en flaske champagne vi kunne sprette når det nye året tok til. Ikke virket hun videre villig til hverken å forstå eller å selge med seg noe vi skulle ta med ut, men etter mye gestikulering ble hun plutselig blid som en sol og vi gikk derfra både med en flaske sprudlevann, plastbeger og roser.

Utenfor Sacré Coeur var det folksomt og kun få minutter igjen til slaget var slagent. Og siden jeg fikk ligge under stuebordet og se på Grand Prix når jeg var liten klarte vi også å telle ned; ...Trois, Deux,Un!
Men hvor ble eplekarten av, hvorfor driver du å kryper rundt der nede?
Der står han på kne forran meg, med tusenvis av tilskuere og ber om min hånd. Jeg, som det nautet jeg er, står som fjetret og lurer på hva det er han mener.
Svar da, kommer det tynt, før noen stjeler ringen.
Fyrverkeri så vi ikke noe til, men det var stjerner og planeter allikevel. Champagnekorken fløy og og blodet bruste om kapp med sprudlevannet.

Ja, ja, JA!
♥