Drømmer i en grøftekant

Solen står høyt på himmelen.
Den blå dongeribuksen min varmer opp lårene mine, det føles som en bolledeig i ovnen. Eser, eser og eser. Eller var det kansje slik at den buksen hadde vert trang en stund?
Kjenner nesen har begynt å protestere og myserynkene har myst så lenge at det er fare for at de aldri vil gå vekk.

Solen står høyt på himmelen.
Kråke Hans og Kråke Per skriker og skråler. De sloss om en nyfanget øyenstikker som nettop duret forbi her nede. Kråke Per vant og nå sitter han der høyt oppi grana og piller av vingene. De svever ned som små tapte drømmer mot bakken.
Det er vel en reel fare for at det er slik flasset fra nesen min i morgen vil se ut også; som tapte drømmer om en solbrun hud.

Solen står høyt på himmelen.
Vannet mitt smaker emment, det har stått for lenge i solen. Jordbær, de smaker bare deilig, varmt og sommer, enda det er den samme solen som skinner på de også. Det har ingenting med fargen å gjøre for rød saft, for eksempel, smaker også emment om den har stått ute i solen. Det er nesen min også - rød.

Solen står høyt på himmelen.
Nesen min ja. Før, når jeg var mye, mye yngre, var nesen min kjempestor. Lenge var den det, det var nesten som om den kom langt forran meg. I ettertid har jeg skjønt at det bare var slik at den vokste først og litt fortere enn resten av ansiktet mitt. Når det vokste etter passet den akkurat så nå er det ingen som legger merke til den lenger. Foruten om de gangen jeg har sittet for lenge i solen, men alt trenger vel litt oppmerksomhet av og til.

Solen står høyt på himmelen.
Det durer rundt meg. Det er ikke noen øyenstikker, de har sikkert dradd sin kos nå når Kråkene har besluttet å kjøre kål på de, det er kantklipperen som kommer nede på veien. Den kommer der med det store gapet sitt og sluker alt det vakre som vokser i veikanten. Ugress kaller man det visst i dag, sommerblomster velger jeg å si. Og grøftekantene er vel det nermeste vi kommer en eng midt i byen. En lang smal eng av blomter med potensiale til å bli den lekreste buktettkreasjon blir nådeløst slukt. I luftdraget etter maskinen svever de knuste blomsterdrømmene.

Solen står høyt på himmelen.
Håret mitt lukter deilig av sommer, men fingrene mine setter seg fast i flokene om jeg prøver å dra de igjennom det. Jeg har vasket det med Timotei, men har ingen sinkstamp så det ble på knærne over badekaret i dag tidlig. Kansje det var det jeg gjorde feil? Jeg trodde først det var balsam som manglet, men det brukte jo ikke Timotei-piken heller. Nei, det må nok en sinkstamp til for at håret skal bli bløtt og mykt slik at fingrene ikke sitter fast.

Solen står høyt på himmelen.
I morgen skal jeg stå barbent i en blomstereng med en luftig, passe stor kjole. Jeg skal vaske det solblekede håret mitt i oldemors sinkstamp og drikke iskaldt vann fra springen, og nesen min, den er akkurat liten nok til ikke å være stor.
Jeg må tidlig opp skal jeg komme før blomsterslukeren, men er jeg heldig får jeg haik med en øyenstikker som kan veien.

Eplemor :o)